– Kjønnslemlestelse hører ikke hjemme noe sted

Safia Abdi Haase fra Somalia var bare ni år gammel da hun ble kjønnslemlestet i to timer uten bedøvelse. De skar og sydde igjen, for det var slik moren ville holde henne ren og dydig. Det var slik hun kunne bli giftet bort. 

– Da jeg begynte å blø, helte de sprit i såret mitt, forteller Safia.

Minst 200 millioner jenter som lever i dag har blitt utsatt for kirurgiske inngrep i underlivet.

I 1992 kom Safia med sine tre barn til Norge som kvoteflyktning etter å ha rømt fra sin voldelige ektemann. Hun har jobbet som sykepleier og for organisasjonen Amathea, og har brukt mye tid på å fortelle sin historie om og om igjen. Hun kjemper både i Norge og i utlandet for at det skal bli en slutt på den skadelige praksisen. 

– Kjønnslemlestelse hører ikke hjemme noe sted, sier hun.

Alvorlige komplikasjoner

Praksisen gjennomføres verden over, men er i hovedsak konsentrert til 29 land, flesteparten i Afrika og Midtøsten. Verstinglandene er Somalia, Guinea og Egypt, og kjønnslemlesting skjer også blant immigranter i europeiske land som Norge.

Å kjønnslemleste vil si å utføre ulike former for kirurgiske inngrep på de kvinnelige kjønnsorganene. De fleste inngrep blir gjort på jenter før de fyller 15 år. Vanlige konsekvenser er alvorlige blødninger, infeksjoner, cyster, infertilitet, komplikasjoner ved fødsler og i verste fall død. 

Dessuten opplever mange inngrepet som svært traumatisk.

– Du har et sår som er så forferdelig vondt, forteller Safia. Hun opplevde å bli omskåret i to omganger med ett års mellomrom, fordi foreldrene ikke var fornøyd med det første resultatet.

Se videoreportasjen med Safia i vinduet over.

Kjønnslemlestelse er gjerne kulturelt, sosialt og religiøst betinget, og årsakene er sammensatte. Mange myter lever i beste velgående, som at kjønnslemlestelse sørger for at jentene er dydige frem til ekteskapet, at inngrepet vil hindre infeksjoner og sykdommer og sørge for at hun ikke påfører ektemannen seksuelt overførbare sykdommer.

Kjønnslemlestelse kan ta slutt

FN har vedtatt gjennom bærekraftsmålene at kjønnslemlestelse skal avskaffes innen 2030. Generelt har utbredelsen av praksisen sunket, så arbeidet nytter. Rundt 1 av 3 jenter/kvinner i alderen 15 til 19 år som lever i dag har blitt utsatt for dette, mens tallet på midten av 80-tallet var 2 av 3.

Kjønnslemlestelse er langsomt i ferd med å bli anerkjent som en krenkelse av jenters rettigheter, og flere lokalsamfunn erklærer nå offentlig at de vil slutte med praksisen. Samtidig øker antallet jenter som er rammet, fordi verdens befolkning øker.

Dette gjør Plan

• Plan International jobber opp mot FN, nasjonale myndigheter og på grasrotnivå.
• Det handler om å komme i dialog med foreldre, landsbyledere, myndigheter, barn og unge for å opplyse og spre kunnskap og endre holdninger. Det er en kontinuerlig prosess. Ikke minst er det viktig å involvere jentene, styrke dem og gjøre dem i stand til å kreve sin rett. Det er viktig å ikke fordømme folk og kultur, men spre fakta og oppfordre til endring av skikker og kultur til det bedre.
• Gjennom engasjerte lokale ledere arbeider Plan for å øke bevisstheten, skape åpen dialog om temaet og oppmuntre lokalsamfunn til å slutte med den skadelige praksisen. Kunnskap er et nøkkelord.

For Safia Abdi Haase er det like brutalt hver gang hun forteller sin historie. Men hun gjør det likevel fordi hun ser resultatene av det. Som når foreldre kommer og viser frem barna sine og stolt påpeker at de ikke er omskåret.

– Det er det som driver meg. Å se at endring skjer. Det skjer.

Tekst og foto: Astrid Hexeberg/Plan International Norge
Illustrasjonsfoto: Plan International