Et livstegn hver dag
Av Kari Helene Partapuoli, generalsekretær, Plan International Norge.
Krigen i Gaza er personlig for meg, og den har navn og ansikt. Det er Nadin og Kinda på tre år, Sara på fem og Sham på seks, Ahmed og Amira (38 og 30), Haythem og Haneen (35 og 34) og Fayza og Hisham (64 og 65). Dette er min manns aller nærmeste familie på Gaza og min svigerfamilie. Foreldre, brødre, svigerinner, svigerbrødre og nieser.
Haneen og Amira er gravide. Om en måned skal de etter planen føde i et provisorisk telt i nærheten av Rafah.
De er fortsatt i live. De er det i alle fall når jeg skriver dette. Hver dag venter vi på det ene livstegnet fra Gaza. Pulsen stiger, før den synker igjen av lettelse. I et øyeblikk glemmer vi hvilken umenneskelig situasjon de befinner seg, før det synker inn igjen.
Hjemmene deres i Gaza City og lenger nord på Gaza er jevnet med jorden, som så mange andres hjem på Gaza. Alt de eier er borte. Ingen av oss husker lenger hvor mange ganger de har flyktet siden oktober 2023 eller hvor mange ganger de har vært heldige og ikke blitt truffet av bomber som eksploderer bare noen meter unna dem.
Sulten river i dem. På en dårlig telefonlinje fra Rafah forteller svigerfaren min at den eneste maten de har på deling akkurat nå er åtte bokser med bønner. Prisen på mat har skutt i været. Ett egg koster 15 kroner, 1 kilo sukker koster 200 kroner, en boks med bønner koster 70 kroner og en sekk med mel kan koste nesten 1000 kroner.
Det kommer så lite mat inn til Gaza at de få lastebilene som kommer gjennom nåløyet til de israelske myndighetene ofte blir angrepet. Desperate mennesker river med seg det de kan av proviant.
Dette er realiteten. Det føles meningsfullt å jobbe for en organisasjon som får nødhjelp inn til Gaza. Men samtidig er det helt håpløst at lastebilene våre må vente i dager og uker før de får komme inn. Vi kan og vil gjøre så mye mer. Samtidig protesterer noen aktivister på grensen mellom Israel og Gaza for å forhindre at nødhjelp til mennesker som sulter kommer inn.
Mens jeg skriver dette frykter vi at israelske styrker skal gå inn i Rafah. Vi vet ikke hvordan vår familie skal beskytte seg mot en invasjon. Vil de fortsatt være blant de heldige som ikke blir skadet eller drept? Det er vanskelig å tøyle redselen vi kjenner på her vi sitter i Oslo. Hvordan det er for dem klarer jeg knapt å ta inn over meg. Selv sier de at de frykter å bli skadet mer enn å dø. “Du hører ikke den bomben som dreper deg, mens det å leve som skadet på Gaza når alle sykehus er ødelagt er et mareritt”.
Jeg skriver dette fordi jeg vil at navnene deres skal stå på trykk. Jeg vil at dere skal vite at de finnes og gi urettferdigheten og lidelsen ansikt. Sham, Sara, Nadin, Kinda, Ahmed, Amira, Haythem, Haneen, Fayza og Hisham. De er mennesker med håp og drømmer. De er ikke statistikk. De betyr noe. Jeg vil at vi skal be politikerne våre gjøre alt de kan for å få til en våpenhvile på vegne av alle som lever sultne og redde på Gaza.
I mellomtiden venter vi hver dag på et livstegn fra Gaza.